Notes

On Sunnmøre

(Scroll down for English version)

Du kan spørre deg selv: hvorfor sitter du her? Med slagstøvler, farmors gamle anorakk, Sunnmørsalpene som bakgrunn, og en far som er rød i trynet og brøler "ro fortere" og andre kjærlighetserklæringer. Det er vått, du er våt på buksa, svetten siler av deg, og du ror helt feil. Det å ro sammen skal visstnok gi dere fine samtaler og god tid sammen – hvem var det som kom på den ideen?

Dere ror, setter garn, står opp klokka fem, renser garn, og klokka tolv spiser dere kokt, hvit fisk uten noe spennende saus til. Om ettermiddagen spiser dere selvfisket makrell, stekt—som er mye bedre, som faktisk bør prøves. Du skal ro, og din far skal sette ut garnet. Det er avtalen. Dere har prøvd å bytte, men det var en skikkelig dårlig idé, så nå kjører dere denne varianten og snakker ikke mer om det.

Det er grytidlig, og i ettermiddag skal dere ut igjen for å fiske med snøre, noe som er enda hyggeligere, for da kommer det en fin konkurranseånd over dere. Om hvem som får napp, og ikke minst, det største nappet. Dere trekker og trekker i snøret mens dere skuler på hverandre – burde ikke en far egentlig unne sitt eget barn den største fisken?

Du ror enten for fort eller for langsomt, og kanskje litt retningsløst og virrete? Det funker i hvert fall ikke så bra, sier din far, som har lagt om til Sunnmørsdialekta si og er helt umulig å forstå. Du ser munnen hans bevege seg, og hører lyder kommer ut, men de gir ingen mening for deg.

Du er fem, ti, tolv, fjortis – og ror og ror, trekker snøre og kaster uheldigvis fiskestanga i hodet på din far. Han blir rasende, og du blir plassert i båten. Det er stress babord, men akterutseilt er dere ikke ennå. Fjellene holder kjeft, og dere dupper litt mens garnet kommer opp. Og se der – en krabbe, jøss!

Ellers fordriver du tiden det tar til dere er på land – og du kan gå opp til farmor for å få gode vafler og lese tegneserier – med å øse. Med en litt råtten treøse, så mesteparten går tilbake i båten igjen, og det er heller ikke så bra. Vet din far at øsen er råtten, eller ser du ut som en slask siden det hele tiden kommer mer vann inn enn ut? Du øser vann og tenker på hvor fint dette helt sikkert er for dere. Dere gjør det jo hele tiden – det må være en grunn til det.

Festivitetene startet en gang dere hadde spist søndagsmiddag. Du var fem år og lurte på om når Ståle og du kysset, om det var å pule liksom? Farfar så bestyrtet ut og ble enda stillere enn vanlig, farmor måtte skjule at hun lo, og faren din ba deg gå opp på rommet. Det ble ingen jordbær til dessert. Plutselig skulle dere ut og ro. Etter desserten kom far opp til deg og sa at det nok skulle gå fint, og at det var greit å si "pule" hjemme, men ikke her. Besteforeldrene dine er jo kristne. Men farmor lo, sa du, men han hørte ikke, og vips satt dere skjevt i bølgene.

I båten fikk du dine første møter med naturens strenghet. Fisk overlever ikke nødvendigvis om du bare kaster dem tilbake til havet. Din far renset garnet, og du reddet fiskene som ingen ville ha – de styggeste, småfiskene eller de som trengte noen år til på baken. Alt faren din forkastet, bar du ut i fjæra og kastet så langt du kunne, langt nok til at du ikke så dem lenger. Akkurat langt nok til at fisken, hvis den kunne tenke, hadde et håp om overlevelse, men umulige forhold til det.

Dere satte garn om kvelden, og neste morgen var dere klare igjen. Kjeven kjentes som om den skulle brekke av all gjespingen, men i dag var det kaldt, her er lue og solbærtoddy på termos, og ut på havet igjen. Og i noen korte, rolige stunder, der vann, snøre og datter oppfører seg perfekt, får du høre historier om eggelikør-drikkekonkurransen på Lervågens eneste kro, som din far tapte, og spydde på trammen til farmor hentet ham inn. Eller om da farmor leste Hamsun med faren din fordi hun ble smittet av leselysten hans. Eller om hesten, hønene og grisene de hadde på gården før, og ikke bare de rautende kuene og de morløse lammene som brekte høyest når du kom ut på trammen fordi du hadde med varm melk fra farmor på tåteflaske. Og om Jakob som gården er oppkalt etter. Det var fine stunder. Det kunne være fint. Det er bare noen områder dere må holde dere unna. Det kan gå bra – med litt innsats fra begge parter.

Og du kan spørre deg selv: når slutter dette? Å sitte i store eller mindre båter som dupper av gårde, tilsynelatende uten formål, om og om igjen? Og da kan jeg fortelle deg at det slutter aldri. For på en svakt selvutslettende måte liker du det også. Du tenker kanskje at du burde finne en som din mor fant – en som også synes at kokt torsk, lever og rogn er et festmåltid. Og at hele, lange sommerkvelder ville vært topp å bruke på en sliten båt, med store fjell som bare er der i bakgrunnen. Derfor finner du deg selv stadig i utfordrende båt-situasjoner. Igjen med for store støvler, anorakk, og noen årer for ro kan du sammen med en hektisk mann som har den ærefulle oppgaven å sette garn. Og så gjelder det å huske hvor man satte det når man skal hente det igjen. Det er nemlig din oppgave.

Mitt bidrag til fanzinen Cuntry av Dag Johan Haugerud and Kjartan Helleve.

English version:

You may be wondering why you are sitting here in big boots and your grandmother's old anorak, with postcard mountains and a fjord in the background, while a red-faced man yells 'Row faster' and other declarations of love. Your trousers are soaked, sweat is trickling down your face and there's something wrong with the way you're rowing.

You row, set the nets, get up at five, clean the nets, and at twelve o'clock you eat boiled white fish without any good sauce on it, just the fish. In the afternoon there's fried mackerel, which is much better. You row while your dad sets the net. That is the arrangement. You've tried to change it, but that turned out to be a really bad idea, so this is the plan and there will be no arguments.

It's early in the morning, and in the afternoon you go out again, this time with a line, which is even more fun because there's such a nice competitive spirit about who gets the fish, and especially the biggest one. You pull and pull on the line, glaring at each other. Shouldn't a father want his child to catch the biggest one?

You're five and ten and twelve and fourteen; you row as best you can. You're either rowing too fast or too slow. ‘You're doing it wrong,' your father might say. He's reverted to his childhood dialect and is completely unintelligible. You can see his mouth opening and closing and hear sounds coming out, but they have no connection with any language you know. You set the nets in the evening and get up at five the next morning to take them out. You smell of the fish you've caught, and it doesn't matter how many showers you take.

You pass the time until you can go back to Grandma's and get good waffles and read comics, by scooping. With a slightly rotten wooden spoon, so most of it goes back. That's not good. Does your dad know it's rotten, or do you look like a slob because more water goes in than out? You scoop water and think about how nice this probably is. You do it all the time, there must be a reason.

The celebrations started during a Sunday dinner, you were five and wondered if kissing your best friend is what they call fucking? Your grandfather looked shocked and became even quieter than usual, your grandmother had to hide the fact that she was laughing, and your father said go to your room and there was no strawberries for dessert. This is when the rowing began. Your dad came up after dessert and said that everything is fine and that it's OK to say words like "fuck" at home, but not here, as your grandparents are Christians. ‘But Grandma laughed,’ you said, but he didn't hear you, and suddenly you were sitting unevenly in the waves.

This was your first encounter with the rigours of nature; fish don't necessarily survive if you just throw them back into the sea. Your father clean the nets while you save the fish he doesn’t want. You save the ugliest ones, or the small fish, or anything that looked like it might need a few more years. Everything your father discards, you try to save, wading out to the shore and throwing as far as you can. Far enough so that you don’t see them and feel you'd done a good deed. Just far enough for the fish—if they think—to have a hope of survival, but impossible conditions for that.

You set the nets in the evening and the next morning you are ready. The jaw feels like it is going to crack from all the yawning, but ‘it’s cold today, so here's a hat and a blackcurrant toddy in a thermos and have a good day at sea.’ And in some quiet moments, when you and the sea are behaving perfectly, you get to hear stories about an eggnog-drinking competition in the village's only pub, which your father lost. And how your grandmother started to read Hamsun when he did, because she was inspired by his desire to read. Or about the time when there were horses and chickens and pigs on the farm, and not just the roaring cows and the poor lambs rejected by their mother that scream every time you come out on the porch—because in your hand is the hot milk in a bottle that your grandmother gave you to feed them.

And you may ask yourself when it will end, this sitting in a small boat and smelling like a fish. And I can tell you, it never ends. Because you like it somehow. You think it would be great to spend long, light summer evenings on a tired boat in the fjord, with huge mountains in the background. You find yourself in problematic boat situations again and again, wearing big boots and an anorak, because you know how to row, and how to deal with a hectic man who has the honourable task of putting out the nets.

Published in Norwegian in the zine Cuntry by Dag Johan Haugerud and Kjartan Helleve.

Nina Strand