On Sunnmøre

(Scroll down for English version)

Du kan spørre deg selv: hvorfor sitter du her? Med slagstøvler, farmors gamle anorakk, Sunnmørsalpene som bakgrunn, og en far som er rød i trynet og brøler "ro fortere" og andre kjærlighetserklæringer. Det er vått, du er våt på buksa, svetten siler av deg, og du ror helt feil. Det å ro sammen skal visstnok gi dere fine samtaler og god tid sammen – hvem var det som kom på den ideen?

Dere ror, setter garn, står opp klokka fem, renser garn, og klokka tolv spiser dere kokt, hvit fisk uten noe spennende saus til. Om ettermiddagen spiser dere selvfisket makrell, stekt—som er mye bedre, som faktisk bør prøves. Du skal ro, og din far skal sette ut garnet. Det er avtalen. Dere har prøvd å bytte, men det var en skikkelig dårlig idé, så nå kjører dere denne varianten og snakker ikke mer om det.

Det er grytidlig, og i ettermiddag skal dere ut igjen for å fiske med snøre, noe som er enda hyggeligere, for da kommer det en fin konkurranseånd over dere. Om hvem som får napp, og ikke minst, det største nappet. Dere trekker og trekker i snøret mens dere skuler på hverandre – burde ikke en far egentlig unne sitt eget barn den største fisken?

Du ror enten for fort eller for langsomt, og kanskje litt retningsløst og virrete? Det funker i hvert fall ikke så bra, sier din far, som har lagt om til Sunnmørsdialekta si og er helt umulig å forstå. Du ser munnen hans bevege seg, og hører lyder kommer ut, men de gir ingen mening for deg.

Du er fem, ti, tolv, fjortis – og ror og ror, trekker snøre og kaster uheldigvis fiskestanga i hodet på din far. Han blir rasende, og du blir plassert i båten. Det er stress babord, men akterutseilt er dere ikke ennå. Fjellene holder kjeft, og dere dupper litt mens garnet kommer opp. Og se der – en krabbe, jøss!

Ellers fordriver du tiden det tar til dere er på land – og du kan gå opp til farmor for å få gode vafler og lese tegneserier – med å øse. Med en litt råtten treøse, så mesteparten går tilbake i båten igjen, og det er heller ikke så bra. Vet din far at øsen er råtten, eller ser du ut som en slask siden det hele tiden kommer mer vann inn enn ut? Du øser vann og tenker på hvor fint dette helt sikkert er for dere. Dere gjør det jo hele tiden – det må være en grunn til det.

Festivitetene startet en gang dere hadde spist søndagsmiddag. Du var fem år og lurte på om når Ståle og du kysset, om det var å pule liksom? Farfar så bestyrtet ut og ble enda stillere enn vanlig, farmor måtte skjule at hun lo, og faren din ba deg gå opp på rommet. Det ble ingen jordbær til dessert. Plutselig skulle dere ut og ro. Etter desserten kom far opp til deg og sa at det nok skulle gå fint, og at det var greit å si "pule" hjemme, men ikke her. Besteforeldrene dine er jo kristne. Men farmor lo, sa du, men han hørte ikke, og vips satt dere skjevt i bølgene.

I båten fikk du dine første møter med naturens strenghet. Fisk overlever ikke nødvendigvis om du bare kaster dem tilbake til havet. Din far renset garnet, og du reddet fiskene som ingen ville ha – de styggeste, småfiskene eller de som trengte noen år til på baken. Alt faren din forkastet, bar du ut i fjæra og kastet så langt du kunne, langt nok til at du ikke så dem lenger. Akkurat langt nok til at fisken, hvis den kunne tenke, hadde et håp om overlevelse, men umulige forhold til det.

Dere satte garn om kvelden, og neste morgen var dere klare igjen. Kjeven kjentes som om den skulle brekke av all gjespingen, men i dag var det kaldt, her er lue og solbærtoddy på termos, og ut på havet igjen. Og i noen korte, rolige stunder, der vann, snøre og datter oppfører seg perfekt, får du høre historier om eggelikør-drikkekonkurransen på Lervågens eneste kro, som din far tapte, og spydde på trammen til farmor hentet ham inn. Eller om da farmor leste Hamsun med faren din fordi hun ble smittet av leselysten hans. Eller om hesten, hønene og grisene de hadde på gården før, og ikke bare de rautende kuene og de morløse lammene som brekte høyest når du kom ut på trammen fordi du hadde med varm melk fra farmor på tåteflaske. Og om Jakob som gården er oppkalt etter. Det var fine stunder. Det kunne være fint. Det er bare noen områder dere må holde dere unna. Det kan gå bra – med litt innsats fra begge parter.

Og du kan spørre deg selv: når slutter dette? Å sitte i store eller mindre båter som dupper av gårde, tilsynelatende uten formål, om og om igjen? Og da kan jeg fortelle deg at det slutter aldri. For på en svakt selvutslettende måte liker du det også. Du tenker kanskje at du burde finne en som din mor fant – en som også synes at kokt torsk, lever og rogn er et festmåltid. Og at hele, lange sommerkvelder ville vært topp å bruke på en sliten båt, med store fjell som bare er der i bakgrunnen. Derfor finner du deg selv stadig i utfordrende båt-situasjoner. Igjen med for store støvler, anorakk, og noen årer – for ro kan du – sammen med en hektisk mann som har den ærefulle oppgaven å sette garn. Og så gjelder det å huske hvor man satte det når man skal hente det igjen. Det er nemlig din oppgave.

Mitt bidrag til fanzinen Cuntry av Dag Johan Haugerud and Kjartan Helleve.