On September 15, 2018

(Scroll down for English version)

Våkner i sengen jeg har vært borte fra i to år. Jeg kom sent i går kveld etter å ha vært tilbake i Paris for en kunstbokmesse. Jeg hadde knapt rukket å overta leiligheten i starten av september før jeg var tilbake i det franske. I går våknet jeg med utsikt til parken Square Maurice-Gardette, hvor datteren min lekte med skolevenner hver dag. I dag ser jeg rett på en bygning med skiltet Andenæs VVS. Hun sover hos faren min, og jeg lager en kaffe og leser i en bok at Samuel Beckett skrev et dikt både på engelsk og fransk for å vise at det gjorde han til to personer, og at språkbarrieren var uframkommelig. Det er kanskje skiftet av by som er det ‘uframkommelige’ for meg. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg verken hører til her eller der.

Over sengen henger det et stort kart fra Ikea som jeg kjøpte til datteren min da hun var baby. I midten er Kongo, og jeg tenker igjen på en venninne i Paris som jeg ikke fikk møtt denne gangen. Jeg sendte et bilde fra vår favorittbistro og sa jeg savnet henne, og hun svarte at hun hadde forsøkt å sende meg en e-post, men at den ikke kan ha kommet frem. Hun skriver videre at hun er hjemme i Israel etter noen forferdelige uker. Hennes manns fly hadde krasjet i Kongo, der han jobber, og han ble sendt med ambulansefly til et sykehus i Johannesburg. Alt dette kommer i flere korte SMS-er. Hun forteller at hun satte seg sporenstreks på et fly, men at han døde en time før hun kom frem. Jeg forsøker å ringe, hun klarer ikke snakke, men vil gjerne tekste. Hun skriver at hun måtte bli i Johannesburg en uke, helt alene, for å ordne alt det praktiske rundt å få sendt kroppen hans hjem. Jeg svarer at dette er fryktelig trist å høre, og at jeg tenker på henne og hennes to sønner. Vi kjenner hverandre gjennom barna våre, hennes eldste er bestevenn med min datter, og jeg skriver at vi er her for dem når som helst. Jeg går hjem til hotellet gjennom en ny park, som en annen mor fra min datters skole har vært med på å lage, og som har åpnet mens vi har vært i Oslo. Det er en liten, grønn lunge plassert mellom to boulevarder for å hjelpe et av de tettest bebodde områdene i byen. Tross at den er liten, har den flust av benker og hele tre lekeplasser, og jeg håper min venninnes barn kan ha glede av denne når de kommer tilbake til byen. Hele veien hjem tenker jeg på mitt siste svar til henne. Det gir ikke mening å skrive ‘når som helst,’ vi er jo ikke der fysisk, vi bor ikke der lenger.

Jeg må begynne dagen, jeg må stå opp her i Oslo, og går innom Clas Ohlson for å kjøpe et nytt toalettsete fordi leietakeren min hadde ødelagt det forrige. Jeg spurte ikke noe om det, jeg vil helst ikke vite hvordan man sitter i stykker et sete. Jeg stikker også innom en butikk for å handle mat, og blir sjokkert over prisene, men rasker likevel med meg en plante som jeg synes vi trenger. Paris er mye grønnere enn Oslo, og siden det er så vanskelig å få følelsen fra byen med hjem, kan vi prøve å gjøre leiligheten her grønnere. Jeg bruker store deler av ettermiddagen på å skifte dosetet, det så mye lettere ut på pakken enn det er i virkeligheten, samt å kontinuerlig lete etter et bra sted hvor planten kan passe. Til sist er det innlysende, vi kommer til å trenge mange flere enn den ene.

Min datter kommer hjem fra franskkurset hun går på hver lørdag, og forteller at læreren hennes har sagt at hun er altfor avansert. Etter to år snakker hun flytende, og synes det er rart at jeg ikke gjør det. Hun ler ordentlig godt over alt jeg sier feil, som at jeg uttaler euro ‘juro’ og ikke ‘øro’—det kan hun trekke frem rett som det er. Jeg forteller derfor ikke at jeg, da jeg var innom mitt gamle kontorfellesskap dagen før, ropte ‘til siste gang’ og ikke ‘til neste gang’ da jeg gikk. Ordene stokker seg i hodet mitt. Det hjelper at det engelske språket består av 60% franske ord, hver gang jeg har trøbbel med å finne et ord, er det ofte mulig å si det på engelsk med fransk aksent.

Vi spiser en kjapp middag før vi tar bussen til en fotobok-lansering hvor alle forsøker å høre hva som blir sagt. Et par i baren snakker så høyt at jeg hysjer på dem, selv om jeg helst ikke vil være et sånt menneske som hysjer på andre. Paret blir veldig fornærmet og kommer bort til meg etterpå for å si at det må være lov å snakke i en bar, og det er det, sier jeg, men kanskje ikke den halvtimen hvor en professor holder foredrag om boka som lanseres? Jeg merker at mannen vil diskutere mer, så jeg tar med meg datteren min og piler bort til Youngstorget der en venninne har 40-årsdag. Vi får med oss den første bolken med taler, og danser sammen til to sanger før klokken er altfor mye, og vi må dra. Vi fniser over dagen hele bussturen hjem, og når jeg pakker dynen rundt henne, i den nye sengen hennes, kjennes Oslo mer ut som hjemme.

Fra fanzinen Amatør av Dag Johan Haugerud og Kjartan Helleve, 2018

English version:

Waking up in the bed I’ve been away from for two years. I arrived late last night after returning to Paris for an art book fair. I barely had time to take over the apartment in early September before heading back to France. Yesterday, I woke up to the view of Square Maurice-Gardette, where my daughter played with her school friends every day. Today, I look out at a building with the sign "Andenæs VVS." She’s staying with my father, so I make coffee and read a book where I learn that Samuel Beckett wrote a poem in both English and French to show that it turned him into two people, and that the language barrier was insurmountable. Maybe it’s the change of city that feels “insurmountable” for me right now; it seems like I don’t belong here or there.

Above the bed hangs a large map from Ikea, which I bought for my daughter when she was a baby. In the center is Congo, and I think again of a friend in Paris whom I didn’t manage to meet this time. I sent her a picture from our favorite bistro, saying I missed her, and she replied that she had tried to send me an email, but it must’ve got lost. She continued by writing that she’s now back in Israel after some terrible weeks. Her husband’s plane had crashed in Congo, where he worked, and he was flown by ambulance to a hospital in Johannesburg. All of this comes in several short text messages. She told me she immediately got on a plane, but he died an hour before she arrived. I tried calling, but she couldn’t talk; she preferred to text. She wrote that she had to stay in Johannesburg for a week, all alone, to handle the practicalities of sending his body back home. I responded that this was unbearably sad to hear and that I’m thinking of her and her two sons. We know each other through our children—her oldest is best friends with my daughter—and I wrote that we are here for them, anytime.

I walked back to the hotel through a new park, which another mother from my daughter’s school helped create, and which had opened while we’ve been in Oslo. It’s a small green oasis placed between two boulevards to help one of the most densely populated areas in the city. Despite its small size, it has plenty of benches and three playgrounds, and I hope my friend’s children will be able to enjoy it when they return to the city. On the way home, I think about my last response to her. It doesn’t make sense to write “anytime” — we’re not there physically, we don’t live there anymore.

I need to start the day. I need to get up here in Oslo and stop by Clas Ohlson to buy a new toilet seat because my tenant broke the last one. I didn’t ask how it happened; I’d rather not know how one breaks a toilet seat. I also pop into a store to buy food and am shocked by the prices, but I quickly grab a plant that I think we need. Paris is much greener than Oslo, and since it’s so hard to bring the feeling of the city back with me, we can try to make the apartment here greener. I spend most of the afternoon changing the toilet seat, which looked so much easier on the packaging than it is in real life, and continuously looking for the perfect spot for the plant. Eventually, it becomes clear—we’ll need many more than just this one.

My daughter comes home from the French class she attends every Saturday and tells me that her teacher said she’s far too advanced. After two years, she speaks fluently and finds it strange that I don’t. She laughs wholeheartedly at all the mistakes I make, like when I pronounce "euro" as "juro" instead of "øro." She brings it up at the most random times. So, I don’t mention that when I visited my old coworking space the day before, I said "til siste gang" (for the last time) instead of "til neste gang" (until next time) when I left. The words get jumbled in my head. It helps that 60% of English consists of French words, so whenever I struggle to find a word, I can often say it in English with a French accent.

We have a quick dinner before taking the bus to a photo book launch where everyone is straining to hear what’s being said. A couple at the bar is talking so loudly that I shush them, even though I’d rather not be the kind of person who does that. They get very offended and approach me afterward to say it should be okay to talk in a bar, and I agree, but maybe not during the half hour when a professor is giving a lecture about the book being launched? I notice the man wants to argue further, so I take my daughter and hurry over to Youngstorget, where a friend is having a 40th birthday party. We catch the first round of speeches and dance to two songs before it gets far too late, and we have to leave. We laugh about the day all the way home on the bus, and when I tuck her into her new bed, Oslo finally feels like home.

(AI translation.)